so have you got the guts?

 

"Have you no idea that you're in deep?
I dreamt about you nearly every night this week.
How many secrets can you keep? 
'Cause there's this tune I found,
that makes me think of you somehow.
And I play it on repeat.
Until I fall asleep.
Spilling drinks on my settee." 

- Do I Wanna Know,                                                   
Arctic Monkeys                                                     

 

Noen ganger hadde det vært enklere dersom alt var sort/hvitt. Hvis det kunne være så enkelt at det var enten det ene eller det andre, og ikke tusenvis av potensielt mulige valg og/eller hindre. Hvis det du så alltid var det du fikk, og det du fikk alltid var nok, fordi det var alt. Om man kunne sluppet trangen til å jage på noe "bedre" hele tiden, i stedet for å bare stoppe opp og nyte det som er bra. Bra akkurat som det er. Og om man kunne kastet på dør den følelsen av at alle andre stadig leter etter noe bedre. Hvis alt her i verden var sort/hvitt, så man visste. Enten så er det eller så er det ikke. Ikke noe kanskje, ikke noe "men", ikke noe "hvis". Bare enten eller. Ja eller nei.

 


 

"Maybe I'm too busy being yours
To fall for somebody new.
Now I've thought it through.
Crawling back to you." 

 


sunday feel

 Again - Flyleaf

 

Ordentlig søndagsfølelse idag. Startet dagen med en kongefrokost sammen med L og Nataniel, før gulvvask, støvtørk, hyllevask og sortering, knekkebrød- og middagslaging. Føler dagen har gått i ett selv om vi bare har vært hjemme å kost oss. Har fått unnagjort mye som jeg i det siste bare har gått å tenkt på at "det skulle jeg ha gjort". Nataniel har til og med vært supersnill lillebror å fikset spisebordet mitt, og hengt opp et bilde/skilt på kjøkkenet, i tillegg til at han kvittet seg med glassflaskene mine for meg. He so kind! 

 

I går kveld laget  vi (les: jeg og Nataniel) muffins med sjokoladefrosting, noe som minstemann i huset ble gledelig overrasket over å finne da han tittet inn i kjøleskapet etter middag. Der gikk det ned sjokolademuffins på høykant, tror han spiste to og en halv av de - og de er mektige med all den sjokoladefrostingen, tro meg. Snakker vi sjokoladekick? Lillemann har vært superblid og veldig ivrig etter å få hjelpe til med både støvsuging, støvtørking og vasking, men matlaging dèt er å tøye strikken for langt. "Harkje tid til sånt, mamma!"         Er han fortsatt like ivrig etter å hjelpe til med husvasken når han blir eldre, så skal jeg i allefall ikke klage! ;)

 

Nå skal jeg unne meg ett knekkebrød og en pust i bakken, før klesvasken roper på meg. Kanskje ser jeg enda en episode av Devious Maids, selv om det bare får meg til å ønske at jeg ògså hadde en hushjelp. I allefall en tørketrommel, om ikke annet.        Og om noen har kommet så langt at de har funnet opp en maskin som bretter klærne og legger de på plass for deg, så vil jeg ha en slik en også, tenk. 

 

sykedager

 

Overskriften sier sitt. Jeg kjente med en gang jeg åpnet øynene i dag tidlig at motviljen til å stå opp ikke kom av den normalt late tanken "vil ikke", og skjønte fort hva grunnen var da jeg karret meg inn på badet for å lete frem febertermometerene. Her var det feber ute og svirret hos både mor og barn, med hoste, øreverk og hodepine med på kjøpet. Er jo hellt fantastisk utgjort at alt skal komme på en gang, selv om det dessverre er helt typisk. Så idag har store deler av dagen gått til en lang powernap, og uheldigvis for meg, ble L litt bedre og jeg litt verre. Jeg vet ikke helt om det var feberdrømmene (skal man kalle det mareritt?) som tok knekken på meg, eller om jeg rett og slett bare takler det langt dårligere å ha feber nå enn før. Sikkert en god kryssning av de to. Trøsten oppi det hele er jo at Liam hadde langt mer energi etter powernap'en og litt mat, selv om det gjør det litt vanskeligere for meg å strekke til på alle tenkelige vis - enn i dag tidlig da han kun ville sitte i armkroken til mamma og kose ♥ Men det er uansett alltid viktigst for en mamma at barnet/barna har det best. Jeg kan være supersyk i kveld når ungen er i seng ; )

 

I morgen skal jo Liam til sin far i tillegg, ikke bare for den ordinære pappa-helgen, men på vinterferie. Det vil altså si at jeg skal være mutters alene i 10 hele dager, som blir det lengste jeg til nå har vært borte fra Liam. Og jeg gruer meg. Ikke fordi jeg nødvenigvis sitter å bekymrer meg for hvordan de vil ha det sammen, og hvordan det skal gå - men rett og slett fordi jeg selv ikke vet helt hva jeg skal ta meg til utenom jobb, når jeg ikke har noen å stelle for, lage middag til, leke med eller skravle med. Kanskje jeg må ned å stjele med meg lillesøster opp hit for ti dager? Haha, neida. Starter heldigvis de barnefri dagene med den beste jenta jeg vet om, Isabelle ♥ Og vet dere hva det betyr? Frøken Solvik har for en gangs skyld en Valentines-date ; ) Jeg som vanligvis vemmes av dagen, er overlykkelig over å skulle tilbringe dagen og helgen med verdens beste soulmate! Alle som ikke kjenner Isabelle, ja dere har virkelig gått glipp av noe vesentlig altså. Ord er ikke nok, den dama må oppleves ; )

 

Nå skal jeg forsøke å hive i meg noe mat, og kanskje jeg klarer å brette noen klær. Okei, nei.. Jeg gidder ikke engang å late som. Jeg er halvdød bare av å skrive det her innlegget, og kjenner syke-meg-selv godt nok til å vite at jeg ikke kommer til å henge opp klær. Men forhåpentligvis klarer jeg å spise litt. 

 

 

just take off your disguise

 

"Silence is golden
I used to think that silence was golden"

 

Så hvorfor er det nå så.. Forvirrende? Jeg skjønner at man ikke kan vite alt, at det ikke er alt her i verden man skal skjønne. Vi skal ikke forstå alt, for hvor skulle vi da funnet lysten til å ville lære noe nytt, til å oppdage? Men jeg vil vite. Jeg vil se, utforske, forstå og vite. Jeg vil i allefall ha en viss peiling. Hva er greit og hva er ikke greit? Og hvordan finner jeg ut av det i denne uendelige stillheten, denne stillheten som driver meg til randen av kaos. Det skal være en viss utfordring, for det skal kunne føre til en utfylling. Noe man manglet, og kanskje ikke engang visste at man manglet. Men når, og hvordan, vet man om man skal slippe hemningene og satse? Hva er det som gjør at det virker så logisk å slippe alle hemninger og falle hen til fristelsen om å utforske denne stillheten? Når det vel egentlig er alt annet enn logisk, bare ukontrollerbart. 

Mystifistisk. Og du vet det.
Ja, jeg vet det.

 



Nå som alltid

 


Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest. Eller får meg til å føle meg verst. Troen på det ukjente, eller det at jeg faktisk har funnet veien tilbake til å kunne skrive det ned. Den velkjente, sårt etterlengtede følelsen av å få tømme tankene "på papiret" igjen etter sist innlegg varte bare i en brøkdel av et sekund, før den ble erstattet med noe - til nå - ukjent. Plutselig var det som om jeg aldri hadde hatt guts til å puplisere en dritt i hele verden. Jeg følte meg liten, og tok meg selv i å være redd for hva "alle andre ville si og tenke." Helt til fornuften heldigvis brøytet sin vei gjennom følelseskaoset jeg satt midt oppi. Hvorfor skulle vel jeg gi noen andre retten til å dømme meg for noe som helst? For det er tross alt du selv som velger hvem og hva du slipper innpå deg. Jeg valgte å sende følelsen på dør, og hugse på at jeg tross alt skriver for min egen del, like fullt nå som alltid. 

 

 

"I'd say try being you"

 

As society grows, things change. We change.
Our abilities, our needs, our point of views.

The chase of the happiness. That's what it's all about they say.
But what's happiness? Is it not a feeling? Is it an actual thing
one can chase after? What is happines? And why is it that
this obsession with possesing it has become so crucial?

And in the middle of the big chase, we suddenly get lost.
We get lost in our way of living, of thinking and of understanding.
We get so focused on the happiness, and the struggle to stand out.
To be different. That the little things in life, wich indeed, grant us the
most happiness, often come for free. It can be the simplest of things, 
you just have to stop and breathe long enough to see it.

We stess, we work, we chaos.
The perfect home, the perfect job, the perfect life.
Most of us struggle after being something we're not.
They tell you to "dare to be different". And as you run around,
looking for the one thing that can make you different, make you stand out.
You forget to focus on you. You, and what makes you you

And what about simple, and easy? What if all this glitter and glam, this pompous way of life we gain
by all this chasing, and struggling, and "dareing to be different" - good old simple and easy walked
right by. And we were all too busy to notice. Too busy being something we're not. 

They say dare to be different.
I'd say try being you. 

 

 

Over og ut.
Tut-tut. 

 

Hvor er du, John Blund?

I morgen er det julefrukost med jobben, og her sitter jeg.
Under et pledd i sofaen og vifter med tærne menst jeg hører på Savant. 
Og jeg finnes ikke trøtt. Finnes ikke. 
Det er vel intet annet enn typisk, det. Helt A4 til Nadia å være. Jeg er som regel stuptrøtt når jeg skal være opplagt, og lys våken da jeg burde være trøtt. Så her sitter jeg da, med en syk craving for kaffe. Eventuelt en iskaffe, I'd take any of them, liksom. Men så har en liten fugl kvitret at koffein klokken 01:15 ikke er det smarteste, hvis man skal la i det minste ha et lite håp om å sove. Ikke det at det vanligvis utgjør noen nevneverdig forskjell, men med min flaks så hadde det gjort det akkurat i dag. Eller i natt, hvis jeg skal rette meg selv. 
Sitter å funderer på hva julegavene skal bestå av i år. Det er jo like vanskelig hvert år! Særlig siden alle bare plutselig sluttet å si hva de ønsker seg. Det gjør jo ikke akkurat saken noe lettere. Og i sann Nadia-stil har jeg jo selvsagt ikke kjøpt en eneste julegave enda! Det har ikke akkurat vært et ukjent fenomen at jeg stresser meg halvt i hjel den 23. for å bli ferdig, så jeg i det minste kan si at jeg var ferdig før julaften. Presterer tydeligvis best under stress ;-) Høhø. I tillegg har jeg jo faktisk et par stykker som henger over meg og lurer på hva jeg selv ønsker meg til jul. Men da blir jo hodet som et stort, tomt og ubrukelig skall, og jeg klarer ikke komme på noe som helst. Før julestresset hadde jeg jo mye på "listen" min, men nå har jeg blanket fullstendig ut. Ikke finner jeg igjen det skarve stykket papir jeg skriblet det ned på heller, så da er jeg jo like langt. Jeg kommer nok helt sikkert på alt sammen etter jul. Men samme det, jeg er i allefall sikret å rulle ut av leiligheten til mamma etter tidenes julemiddag. Pinnekjøtt ♥♥ Det slår i allefall aldri feil!
Nei, nå skal jeg hive i meg siste rest av kakaoen jeg laget meg for å dempe kaffesuget (som forresten var forgjeves) før jeg tvinger meg selv ut i sengen for å forsøke å tvinge meg selv i søvn. 
Null stress i bobledress, lizåm





 

Julestemning, hva er vel det?

 

Vi har hatt både snødryss og minusgrader, julebrus og julekakebakst, julepynt og julefilmer, men julestemningen i seg selv sliter jeg meg å hente frem. Kanskje jeg bare ikke er noe julemenneske? Julen ble jo selvsagt noe annet allerede i overgangen fra barn til ungdom, pakkene var ikke lenger like spennende og stort som når man var barn. Overgangen fra ungdom til voksen, da gavene ikke er viktige i det hele tatt lenger, var vel kanskje den jeg merket best. Da var det maten jeg så frem til. Så jeg er enig når de sier at julen er for barna. Det er for barna det er noe stort, glitrende og utrolig spennende. De klør jo i fingrene etter å finne ut hva som er inni de pakkene mamma og pappa har gjemt unna for små, nysgjerrige barnehender. Det er jo så uendelig lenge å vente til selve julekvelden!

 

 

Selv vet jeg vel egentlig at den største grunnen til at jeg sliter med å finne julestemningen i år er av den enkle grunn at guttungen skal være med pappaen sin i julen. Etter at jeg fikk Liam har julen vært stort for meg igjen - fordi det er stort for han, og fordi jeg ser hvor oppspilt og oppriktig glad han blir over hver minste ting som har med julen å gjøre. Da blir jo jeg oppspilt og oppriktig lykkelig, over å se hvor glad min lille hjertestein er. Dette blir den første julen jeg feirer uten Liam, og sikkert den tyngste jeg noen gang har hatt. Jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal reagere på det ennå, jeg har ikke rukket eller villet sortere følelsene jeg har rundt det, for jeg vet jo at det er slik det må være, og at det er bare den første julen av flere uten han. Samlivsbrudd, samværsavtaler og høytidsfordelinger er virkelig noe herk. 

Dette skriver jeg ikke fordi jeg ikke setter pris på det. Samværsavtalen og høytidsfordelingen, mener jeg - jeg skriver det bare fordi jeg, som enhver forelder, er egoistisk nok til å ville være med ungen min hele tiden. Samtidig vet jeg hvor uendelig viktig det er for Liam å få tid med pappaen sin også. Både til hverdags og til høytider! Jeg får jo mye av romjulen og nyttårsaften + nyttårsdagene med Liam, så jeg klager ikke. Ikke noe mer enn det over i allefall ;-) 

- Gleder du deg til jul?

 

Over og ut!
Nadia The Ginch Solvik 

 

 

 

10 Days Challenge Vol. 4

 

4.)  5 ting du vil si, til 5 forskjellige personer.

 

Denne er vanskelig, siden jeg ikke er en person som har så veldig mye usagt. Har jeg hatt en mening sterk nok til at den burde ytres, så har den nok blitt det også. Men jeg har i allefall to personer, som har blitt revet bort fra dette livet, som jeg gjerne skulle sagt et par ord til, og det er morfaren min og min onkel Kurt.. 

Onkel Kurt var gudfaren min, og jeg var uendelig glad i ham, selv om det var vanskelig til tider - da han var på sitt sykeste. Så hvis jeg hadde hatt en sjangse til å snakke med han igjen, ville jeg nok fortalt han at jeg savner han. At jeg bruker kaffekoppen han fikk til 30års dagen hver dag. Ikke minst hvor høyt jeg skulle ønske at han aldri, aldri ble syk i det hele tatt. At det fortsatt stikker i hjertet av sorg når jeg lar leppene forme navnet hans. Hvor inderlig jeg ønsker at han kunne få møte L.

Og min morfar. Kjære bestefaren ♥ Vår herlige, blide, gode og morsomme Kåre. Herregud som jeg savner deg. Jeg skulle sånn ønske du fikk møte L, jeg tror dere hadde gått overens som Knoll og Tott. Jeg har et bilde av deg og bestemor på kjøleskapet, akkurat slik som jeg hugser deg, og dere to sammen. Du har hatt en enorm virkning på livet mitt - og en stor plass i hjertet mitt. Jeg skulle ønske vi fikk en siste båttur sammen.

 

♥ Englene mine ♥

 

 

10 Days Challenge Vol. 3

 

3.)  Noen som alltid får deg til å smile.

 

The fucking obvious one.
Egentlig burde det være "enough said", for jeg mener; se på han da, men småen skal få sitt lille avsnitt. Han, som alle de andre. Nataniel, min bror, my man. Når vi snakker om bånd, det å forstå, og ikke minst det med at blod er tjukkere enn vann - ja da er det ingen som kan konkurrere med Nataniel. Det finnes ikke en eneste person på hele jordkloden som backer meg som Nataniel gjør, både til hverdags og til fest ; )  Han er en bedre bror enn noen kan drømme om, og han er min absolutte beste venn, den eneste jeg stoler fullt og helt på, den eneste jeg er trygg på at aldri vil forlate meg, eller svikte meg.  Det er virkelig ingen som kan måle seg med deg, småen. 

 



Liam, min Liam. 
What kind of mother would I be, if your clear blue eyes, handsome little face and dashing smile did'nt knock me off my feets?
Det er klart L alltid kan få meg til å smile. Det så være med sine rampestreker, med sin rasende raske utvikling, eller med bløte kyss og søte små klemmer. Han er jo hjertestenen min, min stolthet, min sønn ♥ Mamma elsker deg himmelhøyt ♥ 

 

 

Isabelle, my soulmate. Isabelle er eit råskinn utan like, som eigentleg får abstinensar av at eg skriv bokmål på den her bloggen - difor vert avsnittet hennar på nynorsk.  Den jenta har det med å alltid få meg til å smile, anten eg er trist eller glad. Uansett humør, uansett situasjon. Ho løftar meg opp når eg ligg nede, og ho jekkar meg ned når eg svevar for høgt. Ho utfordrar meg, lærar av meg, og endå viktigare lærar frå seg. Hjelpemeg, kor eg sakna den tida ho budde i Dale. Eg elska deg jente, ingen er som deg. ♥

 


Akk, Renate ♥ Ingen har vel noen gang kjent meg så godt, og godtatt meg like fullt og helt, med alle svakheter og feil - som det Renate har. My bff! Vi har opplevd så mye sammen, og enda mer skal det bli. Vennskapet vår har vart siden barneskole-tid, men er fortsatt spirende og ungt, for i mange flere år skal det ennå vokse og gro. Vi har sammen kommet gjennom alle utfordringer og hinder på veien, som enda sterkere, nærere og tryggere venner - og det er jeg så ufattelig glad for. Det er ingen andre jeg heller ville delt mine sprøeste barndomsår med, enn Renate. Jeg liker at du er en så stor del av livet mitt, and iloveyou ♥ 

 




Kom, Mai - du skjønne milde

 

... Ja, liksom.
Mild er ikke akkurat det første adjektivet som dukker opp i hodet mitt når jeg kikker ut vinduene. Her regner, sludder, hagler og snør det jo om et annet. Vèret er ikke annet enn en stor sørpe om dagen, og det er utrolig kjedelig. Vi bør vel i grunn ikke klage, da vi nettopp har hatt noen uker med opphold og pent vèr her på vestlandet, men sludd og slaps er jo aldri noe kjekt uansett måned. At det hører høsten og vinteren til er jo så som så, men jeg tror det var langt flere enn bare jeg som var klar for å ta våren med storm nå. Nå sitter jeg egentlig bare å krysser alt som krysses kan, for at det ikke blir en hvit 17. mai i år.

Her i huset har dagen gått rolig for seg. Som vanlig har vi brukt fri-torsdagen til å bare slappe av, og sløve på sofaen. Vi har sett Madagaskar 3, badet, vasket gulv og overflater, også har L hatt et lite besøk av pappaen sin. Det var like stor stas som alltid! De er som Knoll og Tott de to, og jeg vet om en liten gutt som gleder seg stort til pappa-helg fra og med i morgen. Jeg håper inderlig at været letter litt til helgen, så jeg kan bruke fri-helgen til å være litt utendørs også, og ikke bare sitte inne hele dagene, for det er jo så nitrist. Men så har jeg nå alltids regntøy og støvler å oppdrive, skulle det være helt krise ; )

Akkurat nå sitter L vedsiden av meg å spiser grøten sin, mens jeg sitter å lurer på hva jeg skal finne på å lage til meg selv. Jeg liker jo ikke grøt slik som L, så da får man finne på noe annet. Ender vel opp med noe så trivielt som pølse og potetmos, eller kanskje strimlet svinekjøtt med pomfritt. Vi får se hva lysten jager meg til å lage, men noe avanserte greier blir det neppe. Syns det er så ufattelig kjedelig å lage middag til kun èn person, så da blir det som oftest noe veldig raskt og enkelt de dagene vi ikke spiser det samme. Nei, det er vel ikke annet å gjøre enn å sette i gang, før restene av husarbeidet kaller. Den klesvasken virker jo evigvarende. 

Slenger med et bilde av hjerteknuseren fra i dag tidlig. Store lillegull ♥ Tenk at han nå har rukket å bli hele 2 år og 5 måneder.
Den 30. er han jo allerede 2,5 år! Synes ikke det er lenge siden vi feiret 2års dagen hans, og nå virker det som 3års dagen står
og tripper like rundt hjørnet. Hvorfor kommer ikke livet med en pause-knapp? 

 

 

10 Days Challenge Vol. 2

 

2.)  5 ting om deg selv.

 

- Jeg gnisser tenner om natten, og ler i søvne.

- Årstidene jeg liker best er vår og høst.

- Jeg er morragretten, helt til jeg har fått kaffien min.

- Jeg har et vannkopp-arr midt i panna. 

- Jeg elsker å reise.

 




70års feiring

 

I dag har vi hatt feiring for farfar som er 70 år, på Yndestad Gard. Med god mat, hyggelig prat og masse kaker! Er så kjekt å se ungene leke og herje sammen, og at L stadig vekk blir tryggere på seg selv og de rundt han, for hver gang vi samles. I dag skrek han ikke en eneste gang, selv om han ikke kunne se meg i nærheten, så jeg kunne faktisk gå på toalettet uten en toåring i hælene. Hverdags-stas for en alenemamma  ; ) 

 

Må holde litt hender med tante Kaja på bilturen.

Liam med min farmor, og Liam med onkel N.

What I wore. Selvsagt i nye, røde sko. ; )

 

Nå står det ikke annet enn kveldsmat, stell og tannpuss på planen for minstemann før det blir kvelden på han. Så får jeg sette i gang med det av husarbeid som må være unnagjort før morgendagen starter. Litt klesbretting, på-plass-legging og opphengning må til. Samt at jeg skulle vel tatt en kjapp overgang over de største flatene på kjøkkenet og i stuen. Noe av det verste jeg vet er å våkne til fullstendig kaos i leiligheten, så ting må helst være OK + før jeg går og legger meg.   .. Selv om det kan ha det med å bli med tanken i blandt, og de gangene det skjer, er jeg så morragretten når jeg våkner at jeg er ikke værendes rundt - så det prøver jeg jo såklart helst å unngå.

Men nå står det en liten kar og roper på kos, så jeg skal jammen nytte sjangsen mens jeg har den, å snike til meg litt god Liam-kos! 

 

- Hva har du gjort i dag?

 


 

10 Days Challenge Vol. 1

 

1.)  Bilder som beskriver ditt liv akkurat nå.

 

Fordi Liam er livet mitt.

 



Fordi jeg har blitt lærekandidat på På Håret, Dale.

 

Fordi Nataniel alltid vil være der. Livet ut. Solvik!

 

 

New Shoes

 

Jeg og L var i Førde en tur på torsdag, med min mamma og lillesøster. Små-shoppet litt, blandt annet outfit til 17. mai til L, og spiste på dolly's, og på dolly's var det en liten kar som forelsket seg i lekerommet. Stor stas var det også med pizza, brus i begeret og helium-ballong. I allefall når tante lagde heliumstemme i bilen på vei hjemover. Da lo vi alle! 

Jeg for min del forelsket meg totalt i mine nye sko. Kjolen jeg endte opp med er jeg også veldig fornøyd med. Men skoene, akk! Jeg elsker skosalg. Heaven on earth, nesten ; )
Vil dere se? 

 

Kjekt med litt farger til en forandring!

 

Nå har minstemann i huset lagt seg, så nå ligger han ute i sengen å prater og synger til bamsene sine. Mens jeg ligger strak ut på sofaen og synes synd i meg selv. Er absolutt ikke i form i dag, og paracet + ibux er mine beste venner i kveld. Når hodeverken er så intens at du får vondt i nakken, da vet du at du har ordentlig vondt i hodet. Satser på at det ikke er hverken migrene eller influensa-dritt som står for tur, og at jeg rett og slett bare er litt sliten. Blir nok tidlig i seng for min del i kveld - satser på at en god porsjon søvn bøter på hodepinen! 

 


 

Hoppedrakt.

 

 

Jeg kjøpte en ny jumpsuit aka /:hoppedrakt i Oslo på lørdag, som jeg stort sett har bodd i på kveldstid etter jeg kom hjem igjen. Den er utrolig behagelig! Kommer nok til å bli en sommerfavoritt, kan jeg tenke meg. Selv om det nå virker vèl tidlig å snakke om sommer og sommerklær, når jeg hører vinden og regnet herjer utenfor, så kan jeg ikke noe for at jeg gleder meg. Nå er det jo faktisk bare en liten måned igjen til vi reiser til Spania i en uke, med nesten hele familien på pappa sin side. Det blir fint!

 

Oslo, kongressen og På Håret awards 2013 var forresten utrolig vellykket. Vi hadde det fint både under showet, på festen og etter festen på Oslo Plaza, hvor vi sov. Hotellfrokost dagen derpå er alltid en fulltreffer! Det er noe av det beste med hele greia det. Hihi ; )


Tomato Soup with a Little Man

 



Lille mister L er ikke helt god i magen stakkar. Formen er ikke på topp. Så vi er hjemme fra barnehage og jobb i dag. Det er like kjedelig og frustrerende som alltid, men vi prøver å gjøre det beste ut av det. Nå har vi nettopp spist tomatsuppe, etter at L stort sett har livnært seg på havre-Cheerios siden i går kveld. Tenkte vi skulle prøve med noe varmt, men jeg tror det var mer interresant å spise skivene og osten ved siden av. Luringen.

Nå ligger han helt utkjørt på sofaen med en bok på magen og ser på tegnefilm. I kjent stil, med andre ord ; )

 


Saturday Morning

 

Her i huset har vi hatt en rolig morgen. Vi har bare kost oss på sofaen. L med dynen og jeg under pleddet, L med tegnefilm og jeg med Ulveøyne. Vi har til og med slått på stortrommen å spist frokost i stuen. Det må jo være lov å kose seg litt på en tidlig lørdagsmorgen? Det synes i allefall vi! Og det finnes særs få ting som er så koselig som å starte dagen med en blid kosegutt av en hjerteknuser, som smelter hjertet mitt med kyss og klemmer, som stadig forbauser meg med nye ord, og som alltid tar meg med på nye eventyr. I går var det støvsugeren som utgjorde det store eventyret.

 

 

Storegull ♥ Han er så søt når han løper rundt i leiligheten og skal "jeppe" hjelpe som han sier. Fyker rundt med den lille støvsugeren vår, og syns virkelig at han gjør en god jobb. Lysene frempå er også veldig spennende å studere, og helst skulle han vel ønske at han kunne løsne mini-støvsugeren inni selve støvsugeren, akkurat som mammaen kan. Jeg har nok sett han stå å luske bak et hjørne og gjøre store øyne når jeg løsner den, forså å forsøke selv når han tror jeg ikke ser. Enda har han ikke løst den gåten helt, det var på nære nippet, men litt skal jeg da klare å avverge enda ; )

Akkurat nå sitter lillemann i sofaen og er superhappy for at Små Einsteins begynte. Han synger med for full hals, og klapper i vei! Hjerteknuseren min ♥ Det er nok uten tvil Små Einsteins som er TV-favoritten til L. Han har i grunn likt det veldig godt helt siden han var bitteliten. Kanskje jeg har en ny Einstein i huset? ; ) 

Nå skal jeg bare sende noen mail før jeg tar med meg både te-kopp og bok, og plasserer meg under pleddet ved siden av L, så skal vi bare nyte den rolige lørdagen vi så langt har hatt. Før det er sovetid for de minste. 

Peace Out.



UGGNUGG

 

Blogg. Blogging. Skriv. Skriving. Kreativ. Kreativitet. Foto. Fotografi. UGGNUGG

 

"Skal du ikke blogge snart?" 

"Du må blogge igjen!"

"Hva skjer med den bloggingen din?"

 

UGGNUGG.
Sperre. Total kreativitet og skrivesperre. Jeg har visst hatt et alvorlig tilfelle av det en lang, lang stund. Hvert innlegg som har blitt postet det siste året har jeg måtte hale ut, og ned på tastaturet. Alt har vært halvhjertet og ikke noe særlig å se tilbake på. Hvor de såklate "skriveferdighetene" jeg en gang hadde tok veien, det vet jeg ikke. De grodde visst bein til slutt av å ligge så mye i bakgrunnen å lure, og løp avsted, for jeg finner de ikke igjen uansett hvor hardt jeg fokuserer på det. De fleste sier "det kommer tilbake til deg, bare du kommer igang" men det er ikke annet enn reinspikket tull. Jeg har ikke hatt et snev av ordentlig skrivelyst siden jeg gikk gravid, eventuelt da L var helt liten. Hvorfor? Nei, spør du meg..

Misforstå meg rett. Lyst til å skrive har jeg jo, men jeg mangler idèene. Kreativiteten. Ikke er det noe særlig respons å få på denne halvråtnede siden heller, så jeg vet ikke engang hva de som faktisk leser, vil lese/se mer av. Det eneste jeg vet er at jeg startet denne bloggen for min egen del, og skal jeg legge den helt på hyllen, så skal også det være for min egen del. Det tror jeg ikke jeg er helt klar for enda, til tross for at bloggen bare falmer og forsvinner av seg selv. Så med andre ord, spoiler alert: Bloggen kommer nok til å bli en kjedelig, grå, typisk (herregud, skyt meg) "idag" blogg. For øyeblikket har jeg ikke mer å gi, enn det overfladiske. 

Whoopti-fucking-doo, Basil!



Fuly and I know it (Y)

 


Gjespende Tirsdagsmorgen

 

Kaffien er traktet, knekkebrødene og frokostblandingen er inntatt, niste til minstemann er smurt og pakket, vi er ferdig stelte og alt vi mangler er jakke og sko. - Ja, L har valset rundt med luen på i en time allerede.  Til tross for at vi var oppe i god tid, og i teorien skulle hatt god tid å våkne på, sitter vi nå to trøtte sjeler og gjesper om kapp. Dagen i går var jo litt seig, da L startet dagen med feber og en ikke helt god mage. Det ble mange turer på badet for å si det sånn.. Natten var heldigvis langt bedre enn natt til mandag, når vi endelig kom så langt. Så nå er vi også klare til å starte en ny uke med jobb og barnehage! Tror L gleder seg til å rase fra seg litt energi i barnehagen idag : )

Jeg gleder meg i allefall til jobb! Og det er noe med den beste følelsen man kan ha om morgenen, det. Jeg føler meg utrolig heldig som har en så fin arbeidsplass, og så flotte kollegaer at jeg våkner om morgenen og gleder meg til å starte dagen, i stedet for å bare trekke dynen over hodet i forargelse over at den hersens vekkerklokken ringer og det er tid for  "enda en dag på den jobben.."  Kall meg gjerne klisjè, men det er viktig å sette pris på de små tingene som gjør hverdagen så mye enklere, og bedre! 

 


Denne lille karen her gjør i allefall dagene bedre! Mammas hjerteknuser ♥

 

 

I'm not a princess, I don't need saving. I'm a queen, I got this shit handled.

 

Det er litt rart det der. Hvordan det å bli fullstendig slitt i stykker, kan gjøre deg dobbelt så sterk som du var før. Hvordan skallet utenpå plutselig ble en rustning sterkere, men veien inn til ditt innerste, ble enda lenger og vanskeligere å nå. Hvordan alle de ensomme nettene med skjelvende, dirrende skuldre og mørke tanker til slutt resulterer i rene, klare tanker som; Jeg kan gjøre dette. Det går fint. Det er lov å gråte, bare ikke kjør deg fast i det sporet. Ensomme netter har så mye mer å be på enn bare tårer og det endeløse mørket. 

Som å sette på den samme filmen om og om igjen, fordi du fortaper deg i handlingen. Fordi ordene treffer deg og legger seg som et teppe rundt deg. Som å lese side opp og side ned i en helt ny, fengslende bok - eller en du har lest tusen ganger før. Som å stå stille i døren, lenge, å se verdens fineste toåring sove trygt og søtt. Som å blande egne farger, og male et maleri bare fordi du følte for det. Som å skrive lange, tunge sider med følelser og tanker. Som å danse hemingsløst i natten, til akkurat de sangene du vil høre. Eller å sitte stille i vinduskarmen med en kopp te, og telle stjerner. Eller bare sortere tanker. Som å stå lenge i den varme dusjen for å synge, ikke for å gråte. Som å snakke flere timer i telefon, fordi minuttene blir vaset bort i latter. Som å leke filosof, å skrive lange meldinger både med og uten mening. 

Plutselig kan søvnløsheten settes pris på for en gangs skyld. I stedet for å nærmest fryktes. Jeg gruer meg ikke lenger til å legge toåringen, jeg gruer meg ikke til å sitte alene med kaotiske tanker. Jeg har lært meg å like å være med meg selv igjen. Jeg trivest i mitt eget selskap - og det er helt greit. Jeg har lov til det. 

 


 

tidlig en lørdagsmorgen

 

Vi var som vanlig oppe rundt 06-ish, og gjespene mine var høylytte, lange og mange. Det er jo ikke annet enn hverdagskost, så jeg skal ikke klage for høyt. Det var rett og slett ikke annet å gjøre enn å fyre i gang kaffetrakteren. L stod som vanlig og hisset forran TV'en mens han hyttet med fjernkontrollen, rimelig frustrert over at den ikke kommer på like fort og greit som når mamma'n gjør det. Jeg er i ferd med å fortelle han hver gang at han må trykke på den grønne knappen, så kommer TV'en på. Men jeg rekker alltid å angre meg akkurat i siste liten! Egentlig er det ganske greit at toåringen ikke står opp av sengen uten å vekke meg om morgenen, for så å gå og sette på tegnefilmen og gjøre ett dusin med rampestreker før den første fuglen har sluppet en fjert om morran. 

 

For et par dager siden våknet jeg av en liten kropp som romsterte og kavet fælt, en hånd på foten min, etterfulgt av et dempet "..oooii..". Når jeg da forsiktig gløttet på ene øyet og så at den lille kroppen var L i full galopp ut av sengen spurte jeg "Jasså? Skal du liksom stå opp uten å vekke mamma?" Hihihi, jaaa-a! Var svaret jeg fikk. Så det kan jo bli rimelig spennende å se hvilke prøvelser han har på lur fremover, nå som vi skal skru ned sprinkelsengen og opp med vokse-sengen! Nesten så jeg må begynne å vurdere om jeg skal låse soveromsdøren så han ikke løper ut av sengen og inn på badet, eller kjøkkenet uten meg og har det forferdelig morsomt. Selv om det ikke hadde vært helt lurt, med tanke på eventuelle branner osv. 

 


Verdens fineste, med knekkebrødsmuler rundt munnen.

Sånn ellers har jeg jo ligget strak ut siden onsdag, egentlig. Formen har ikke vært på topp i det hele tatt, og jeg hangler fortsatt en god del. Men nå er det nå en gang sånn at er du alenemor, så er du alenemor, da må du liksom være den som får tingene gjort - uansett formen. Så idag må jeg nok bare innse at kjøleskapet ikke fyller seg selv, ei heller bleiepakken, så jeg må nok klare å karre meg til en aldri så liten handletur i løpet av dagen. Naaataaanieeel, kvar e' du når eg treng deg?! Haha. 

 

Før den tid skal jeg laste ned noen flere episoder av Go On. Jeg bare sier det: Det er latter innpakket i serieformat! Jeg så det først i går (jada, jada, mulig jeg er seint ute, men who cares?) og følte meg rimelig dork når jeg fikk sånne reale latterutbrudd mens jeg satt helt alene i stuen og ni-stirret på dataskjermen. Men who's to blame? Matthew Perry is the man! Rollen kler han godt, og jeg anbefaler alle og enhver med humoren i behold å ta en titt! Det skal nok garantert ikke mer enn èn episode til før du er hooked, og lysten på å se mer. Sånn var det i allefall for meg!

 







torsdags-fri

 

Plutselig var det torsdag igjen, og vi har som vanlig fri begge to. Skulle ønske jeg kunne si at vi har brukt fridagen til å sove lenge og ha en lat morgen, men da lyver jeg. Som vanlig var vi oppe før fuglene feis, og frokost skulle inntas. Og mens jeg stod å stekte eggerøren, var lille lang-luggen på rampetokt. Når jeg gikk for å finne han (etter bare tre minutter alene), fant jeg han stående i en dam på baderomsgulvet, og noe av sminken min i do. Kjempemessig! Det var jo heldigvis rent vann i doen, og jeg kjente jeg var ganske så lettet over at jeg vasket hele badet, inkl. toalettet i går kveld. Til tross for det ble jeg stående å skrubbe på mascaraene han hadde puttet nedi der med en god del merkelige grimaser, og et par stygge gloser kom nok smygende. Nå har jeg vasket det rampen heiv i doskålen sikkert tre ganger, og dynket det tilsvarende ganger med anti-bakteriell. Jeg vet det bare er dovann på utsiden altså, og jeg er sikkert litt nazi, men... Æsj! Haha.

 

Når ting roet seg litt oppi hodet til ho mor, og den første kaffekoppen var slukt, satte vi oss ned for å spise frokost. Da var det en sulten, dog meget ubesluttsom Liam som satt ved siden av meg ved bordet. Han heiv først i seg en skive med jordbærsylte, et knekkebrød der han skulle ha litt skinkeost og litt ost på, pluss et knekkebrød til der pålegget banna bein skulle være majones og kalkun-filet, der kalkun-fileten ble plukket av etter bare en bit. I tillegg spiste han jo faktisk mer eggerøre med pølsebiter i enn hva jeg gjorde! Liker det så godt når matlysten hans er på topp! Det skjer ikke så ofte, så når det først gjør det må det nesten skrytes litt av ; )

 

Resten av morgenen har gått med til litt tv-titting og en hel del bilkjøring. Liam er helt frelst i de mange lekebilene han har, og om dagen er det nærmest umulig å bevege seg rundt om i leiligheten uten å tråkke på minst èn av de. Jeg syns jeg finner de over alt. På kjøkkenet, under sofaputene, oppi en sko, inne på badet, oppi senga, i klesskapet.. You name it! Er ikke akkurat skjelden kost at jeg åpner vesken når jeg kommer på jobb og finner både en og to lekebiler - og gjerne en smokk! Der har vi gutten som skal passe på at mamma får både underholdning og kos ; )  Men midt i gutteleken får mamma plutselig ikke være med å leke lenger. Plutselig er det nok, og rampen vil ha fred. Da kan mamsen snike til seg litt "rense-tid" på badet! Scrub, tone-gel og en herlig fuktighetskrem stod for tur. Deeeilig! Jeg fikk en boks med noen små-prøver i til jul, og de må jo liksom brukes opp de også. Hehe.

 

Lang-luggen til mamma! Trenger sårt en hårklipp, men det skal ikke alltid være så enkelt. Spesielt ikke når man er redd både saks og maskin..


Men nå er det straks sovetid for små rampetroll, så jeg får avslutte her og lokke L med meg inn i sengen. Så kan jeg sette på en ny kanne kaffe, vaske badegulvet (igjen!!!), og hoppe en tur i dusjen. Litt greit å ikke alltid være to om å dusje, så da må man utnytte den tiden man har. 

 





26.02.2013

 

 

"[..] When you need a way to beat the pressure down
When you need to find a way to breathe
I could be the one to make you feel that way
I could be the one to set you free [..]" 

 


                                                                bilde fra oktober 2012

 


Amadores 2013, PICTURES

 

Til jul i fjor fikk jeg sydentur i julegave av min herlige mamma! Så 30. januar gikk turen fra Flesland til Amadores, i Spania. Der ble vi og viftet med tærne ved bassengkanten og på stranden til 8. februar. En uke i syden gjorde absolutt godt for et vandrende lik av en frostpinne som meg! Det å senke skuldrene helt, våkne til sol og sommer med bading, god mat og is i vente, er så mye bedre enn å våkne til is, kulde og slaps - på alle mulige måter. Liam, den lille badenymfen min, hadde stort sett et bredt smil fra øre til øre hele dagen, og synes det var helt topp at besta spanderte is hver gang han ba pent og ikke minst at tante Ailin var med å badet og lekte/herjet. På den lille uken ble han jo så knyttet til både bestemoren og tanten, og så vandt til at de var rundt oss hele tiden, at de fortsatt er det første han spørr etter når han våkner om morgenen. Litt kjedelig var det jo selvfølgelig at onkel N ikke var med, men det var nok mest for min del, skal jeg være ærlig ; ) Misforstå meg rett; Jeg skal på ingen måte klage, for vi har kost oss med stor, uthevet K!

 

 

På Flesland på vei nedover trodde jeg at jeg skulle få et realt "mommy breakdown", for Liam var så sint som fy, og ordentlig vrang. Han ble lei av å vente før vi i det hele tatt hadde begynt å vente, og ingenting fristet eller var godt nok til å distrahere han. Flyturen ned gikk derimot som en drøm! Så snart vi kom inn på flyet og fikk satt oss ned, så satt Liam nesten helt i ro hele de 6 timene det tok oss å komme frem, og hadde det storfint med mini-ritz og Aristokattene på DVD-spilleren vi var så heldige å få låne med oss fra Heidi og Tonje. Lesehesten i bakgrunnen på 10 år, leste ut over halve boken sin på vei ned, og jeg angret voldsomt på at jeg hadde lagt mine bøker i kofferten og ikke i håndbagasjen. Hadde jeg visst hvor stille de begge to kom til å sitte, så hadde jeg jo selvfølgelig pakket litt mer strategisk ; ) "Verre" var det på vei opp igjen, når vi skulle hjem, for da gikk ventingen relativt greit uten sutring, og han sovnet den første lille timen på flyet - men etter det var han egentlig ikke fornøyd med noen ting. Men han tok til takke med litt Mikke Mus Klubbhus, og noen gåturer på toalettet. Småbilene var som vanlig en god redning! 

 



Her er en liten sniktitt på hvordan leiligheten vi bodde i så ut. Jeg må ærlig innrømme at så fornøyde har vi sjeldent vært med hotell/leilighetsvalg! Lyst og trivelig, alle tenkelige funksjoner hadde vi, og det var stort og romslig. Vi hadde til og med gode, ordentlige senger å sove i, i motsetning til de type "feltsengene" man så altfor ofte finner på hotellene i syden. Beliggenheten til hotellet er også helt ypperlig, det ligger nesten helt på toppen av "dalen", med fin utsikt mot strand-bukta og havet. Så en liten rusletur ned til stranden må man jo belage seg på, men det er jo egentlig bare supert - så kan ingen påstå at vi KUN har sittet på rumpa og latet oss hele ferien ; )

 



Vi spiste god mat på stranden, i gigantiske (!!) porsjoner. Liam og Ailin forelsket seg i vanilje-milkshake, særlig Liam. Og vi har så klart solt oss, spist masse is, og badet. Jeg og Liam har også hatt oss noen rusleturer langs stranden, da det blir litt for kjedelig i lengden for en liten tass å bare sitte i ro eller bade. Ikke det at han noen gang satt noe særlig i ro da, men til han å være, så syntes han vel at nok fikk være nok ; )

 



Nydelige lillesøster ♥ Badingen i bassenget var jo et helt kapittel for seg selv! Minstemann var helt frelst når han først turte seg uti, og da skulle han neimen ikke opp igjen! Han badet og herjet med den flotte motorbåten han fikk av bestemoren sin, til han var helt blå på leppene og skalv, mens han ropte "MEEIR, MEEEIR!" Han skulle på død og liv ikke være med oppigjen på land å få varmen i seg. Da var det jo rimelig OK å kunne lokke med den nevnte isen! Jeg vet man ikke skal bestikke ungene - men er man på ferie, så er man på ferie. Rett og slett! ; ) Nå må jeg jo faktisk nevne at til og med jeg (!!) den helt sinnsvake badepinglen, faktisk var uti det isklade bassenget og badet ett par ganger også. Det viser seg nemlig at når man har en toåring med på slepet, som absolutt ikke godtar noe annet enn at mamma SKAL være med å bade, ja da har man plutselig ikke noe særlig valg! Merkelig nok ; )

 



Jeg har jo til og med latt bilringene disse fritt på stranden, i bare bikini! Det må være noe med denne mamma-rollen altså, må man så må man. Det er vanskelig å si nei på grunn av sine egne komplekser, når toåringen med de store himmelblå øynene tigger og ber om at mamma skal være med ned i de spennende, men litt skumle bølgene. Så da måtte det jo bli som det ble!  Men komplekser eller ikke, så har vi i alle fall storkost oss i varmen. Og vi lengter nok allerede tilbake hele gjengen! Og da er det jo greit å kunne trøste seg med at det blir nokk en herlig Spania-tur i Mai, denne gangen med pappa, Gunvor og Kaja. Da skal så og si hele familyen ned til tante Sonja, onkel Paco og Astrid Elisa - DÈT gleder vi oss til! Gjensynsglede PLUSS sol, det må jo bare bli himmelsk! ♥

 

 

tester blogg.no-appen

Dette er nå mitt tredje forsøk på å blogge fra appen til blogg.no, all tekst i innleggene mine har allerede på merkelig vis forduftet to ganger. Men hva er det de sier, alle gode ting er tre?

Vi er nå hos mammaen min, for å passe lillesøster. Mamma reiste til Bergen i går, og skal videre til Tyskland i dag på studietur. Og da må jeg steppe inn som "ekstra-mamma", som Ailin kaller meg. Liam storkoser seg her, med all den ekstra løpeplassen, og ikke minst det faktum at han har tanten å herje rundt med. Nå har hun dessverre blitt syk, så hun holder sengen, men i Liam's øyner er hun fortsatt den mest spennende personen i mils omkrets.

Igår hadde jeg og lillesøster oss en ordentlig jentete kveld med ansiktsmaske, før vi stakk nesen i hver vår bok. Hun i skolebøkene og jeg i Sagaen om Isfolket, som vanlig! Veldig koselig. Jeg liker godt å ha kvalitetstid sammen med Ailin, for selv om det er 9,5 år i mellom oss, så er jeg inderlig glad i den veslevoksne jenta vår! ; )

Nå sitter jeg å vifter med tærne forran vedovnen, og nyter varmen. Har blitt en ordentlig frostpinne i det siste, så det er jammen godt vi reiser til varmere strøk allerede neste onsdag. Gud hvor det gledes! Blir godt å slippe x-antall minusgrader hver morgen, og heller våkne til solstråler som kiler på nesen. Amadores for the win!

monday, monday morning

 

 

I dag har vi stått opp tidlig, og hatt tid til å kose oss ordentlig. Jeg rekker jo til og med å skrible noen linjer før vi må hoppe i yttertøyet og ture mot barnehagen!  Det er få ting som er så godt som å starte dagen rolig med en kopp varm kaffi, en god frukost og ikke minst en blid gutt full i engergi og matlyst! De som kjenner oss godt vet nok litt om hvor ekstremt småspist Liam kan være til tider. Så når han først spiser godt, uten en eneste protest - så letter det 10 kg fra skuldrene mine. Man føler seg jo kanskje en anelse mislykket når man nærmest må tvangsfòre guttungen for at han skal spise to ørsmå skivebiter. Da liker jeg bedre å stå opp en halvtime ekstra, og gjøre litt mer "stas" på det for han. Han er veldig glad i eggerøre, stekt egg, havregrøt og knekkebrød, så idag ble det "knekkiser" med ost og eggerøre til frukost. Nå sitter han til og med å spiser Kiwi, som han kom og krevde helt av seg selv. Flink! 

 



Bildene er fra før helgen, da Liam var så heldig å fikk besøk av pappaen sin : )

 


i år har jeg bare ett nyttårsforsett

 

Og det er å gjøre akkurat hva faen jeg vil.

 

Nyttårsforsetter og jeg er som olje og vann, to ting som ikke går sammen i det hele tatt. Jeg har tidligere hatt noen tafatte forsøk på nyttårsforsetter, som har gått rett i dass bare noen få uker ut i det nye året. Men i år tenkte jeg at jeg skulle gi det et forsøk. Derfor har jeg gjort det så enkelt som mulig,  å bare laget meg ett nyttårsforsett. Nemlig å gjøre akkurat det jeg vil, og ikke som alle andre vil. Det høres jo i prinsippet så enkelt ut at det ikke burde være noe forsett engang, men ofte kan det være lettere sagt enn gjort. I allefall når man av natur er av den typen som helst vil gjøre alle til lags, ikke såre eller skuffe noen, og er født med tonnevis av dårlig samvittighet. Vi jenter er som regel det. Får dårlig samvittighet for alt og alle mellom himmel og jord. Men i år slo tanken meg, at hvis jeg alltid skal gjøre alle andre til lags, hvem skal da sørge for at jeg selv har det bra? Det kan jo ikke bli noen andre enn meg selv. Vi er alle herre over vårt eget liv, det er kun du som har ansvar for å ta ditt eget liv i dine egne hender, og gjøre det til det du selv ønsker at det skal være. Det finnes ingen som er født for å stå på pinne for deg, og hvorfor skal du da stå på pinne for noen andre? Nemlig..

 




Bob Marley sa en gang; "Love the life you live. Live the life you love."  Og det synes jeg er en fin regel å leve etter. Enten det kommer til karriere, venner, kjærlighet, livsstil eller hva det nå enn måtte være. Ikke utsett deg selv for en hverdag, som gjør at det første som slår deg når alarmen ringer om morran er "åh, jeg vil ikke". Da vet du at en eller annen gang langs veien, sporet du av og valgte feil sti. Da har du famlet deg ut på en sidevei, eller i verste tilfelle en blindvei for din egen lykke. Men vi blir aldri for gamle til å lære av våre feil. Det er noe som så fint heter "klok av skade", og på en eller annen måte er vi nok alle det. Men det er ikke hvor hardt vi faller, som skal definere oss som mennesker. Det er ganske enkelt hvordan vi velger å reise oss igjen. Nå skal jeg ikke sitte her på min høye hest og påstå at jeg aldri gjør noe feil, men jeg har i allefall selvinnsikt nok til å kunne si; "Fuck it. I screwed up." Jeg er bare menneskelig, jeg gjør også feil. Men, jeg har i allefall valgt å reise meg med hodet hevet.     Hva velger du?

 


And to all of you with hate in your hearts; Watch me as I don't give a fuck.

fri-torsdag

 

Torsdags-fri! Ingen alarm som hyler før fuglene fiser, null stress og ingen sure miner. Vi har tilbrakt morgenen på sofaen med bøker, kos, sen frukost, kakao og Drømmehagen.  Nå ligger lille L å sover, mens mammaen har hatt en liten treningsøkt for rumpe, lår og litt mage. Etter femten minutter med fokus på rumpe + lår var jeg nesten overlykkelig over å få bytte til mage, er så gale at det hyler! Kjenner godt på hele kroppen at det er altfor lenge siden sist. Jeg har jo vært supersløv med treningen i det siste. Har ikke hatt plass i hodet, eller ork til å tenke på trening de siste tre-fire månedene, og jeg merker godt at det straffer seg! Målet er å flette inn igjen den lille økten jeg var vandt til etter jobb, og før barnehage-henting. Kjenner jeg savner det lille overskuddet jeg fikk av treningen, så det er absolutt verdt det at det er et "ork" den første uken. Selv om det nå blir enda vanskeligere, i og med at jeg nå har falt inn i kategorien "alenemor", menmen. #icaniwill

 

I går kveld snødde det forresten såpass at det ble hvitt ute igjen, men dessverre tror jeg ikke det er nok til at vi kan ta med akebrettet ut på veien enda. Men vi skal definitivt en tur ut etter at L har våknet igjen, så vi får oss litt frisk luft. Kanskje vi får luftet kameraet også? Det ville i allefall vært på tide, for det er lenge siden sist. Kjekt å oppdatere bilde-arkivet litt innimellom også! L vokser jo som et skudd fortsatt, og jeg blir akkurat like "tatt på sengen" hver gang det skinner igjennom at den vesle tassen blir mer og mer barn, og i hvertfall ingen baby lenger, noe han i grunn ikke har vært på en god stund. Selv om han alltid vil være babyen min i mine øyner ; ) 

 

Nå skal jeg drikke meg en stor kopp kaffi, spise litt og se en episode eller to med Cougar Town før L sannsynligvis står i sengen og roper på mamma for full hals. Akk, livet ♥

 


#instaphoto @nadiasolskinn

same shit, different day





Les mer i arkivet » Juni 2014 » Februar 2014 » Januar 2014
hits